27.08.2016

jeg våkner opp enkelte dager med følelsen av å ha sett noe jeg ikke burde se, noe som ikke var ment for meg, jeg vet ikke hva, eller kanskje er det heller en følelse av å ha sett for mye, alle disse blikkene iblandet mitt eget, eller smaksfornemmelsene i munnen når jeg tenker på alt jeg har spist. fremmede munnhuler har utvannet min egen. kanskje er det ikke lenger min tunge jeg kjenner mot ganen. jeg har ikke så mye til felles med de jeg har ligget med.

slike dager blir jeg liggende. spiser nøytrale ting. prøver å tenke på en ting av gangen. jeg har en eksepsjonelt fleksibel ryggrad, men tør ikke være kreativ i seksuelle fantasier

 

 

24.08.2016

lyden av fingre som stryker armen, langsomt. jeg kan skille mellom lydene fra undersiden av underarmen og oversiden av underarmen. forskjellene har med mengden hår å gjøre. undersiden av underarmen har ikke hårvekst i det hele tatt. jeg kan skille hjerteskudd og lungeskudd også, ut fra måten elgen faller sammen på. skytes den i hjertet, krøker den seg sammen før beina sklir i hver sin retning. treffes lungene, kan den løpe opptil tre hundre meter før den faller om

 

 

20.08.2016

jeg går ut i hagen etter at det er blitt mørkt, legger meg med ansiktet ned i vått gress etter en dag med striregn, for jeg er alltid dehydrert, lar fingrene bore seg ned i kald jord, hører den sytråd-som-ryker-aktige lyden når gressrøttene gir etter, kjenner hvordan fremsiden av kroppen gradvis suger til seg vann og kulde, klærne som blir våte, for så å langsomt rulle meg gjennomvåt fra den ene siden av hagen til den andre

 

 

15.08.2016

gjør moonwalk under månen

 

 

04.08.2016

hilser dagen med å gi den litt natt: brøler ut noe svart

og langt

legger melodi på

synger sushisanger (lyder av lidelser i havet)

drar sløret av knærne

 

 

25.07.2016

steder jeg sover: mellom to gamle mennesker i en båt. blant slitne hunder, de har løpt langt, de er tørre i munnene. i en trekrone. i en av de nederste hyllene på biblioteket, poesiavdelingen, eller kanskje krim

 

 

22.07.2016

hører øyenvippene treffe putetrekket når jeg blunker

 

 

19.07.2016

jeg løper i skogen for skogens skyld. trærne trenger noe som raser forbi. jeg veiver så mye jeg klarer med armene mot trekronene. jeg løper fort, ikledd masker og flagrende indiske tekstiler. de glitrer i sola og jeg blir svett.

jeg spaserer også. vi liker variasjonen, både trærne og jeg. det er forbløffende hvor mange perspektiver som endres ved dette temposkiftet fra løp til gange

 

 

18.07.2016

sang blir værende i kroppen etter at arbeidsdagen er omme. jeg legger meg høystemt. drømmer om en stor og mektig pave. hun synger fanfarer til folket sitt hver dag

 

 

16.07.2016

jeg kan sitte på kjøkkenstolen ved vinduet, flytte meg litt lenger ut på setet slik at jeg blir sittende helt på kanten, lene overkroppen fremover så jeg nesten faller, og mens jeg sitter slik sier jeg til meg selv at jeg ikke skal lene meg lenger. så lener jeg meg likevel og faller av stolen, lander halvveis under bordet. ofte krabber jeg ordentlig inn under det og kanskje er det derfor jeg faller i utgangspunktet, som et påskudd for å kunne ligge litt under bordet. for det ville være rart å komme gående inn på kjøkkenet, sette seg ned på huk og krabbe direkte under, for unyansert på en måte. sittingen først, kanskje en kaffekopp og en avis før fallet, skaper en glidende overgang, slik at hvis noen hadde fått øye på meg utenifra, ville det sett ganske normalt ut. slikt som hender.

 

15.07.2016

la være å være et barn nå, Marie

 

 

20. 05. 2016

en slik utsatthet: øyeblikket jeg åpner munnen foran mikrofonen, det står folk der som vil høre, som er møtt opp kun for å høre stemmen min raspe hest og kult slik som på internett, og ingen av dem vet hvilken fuglunge som venter dem

 

 

14.04. 2016

voksenstemmen kommer for brått på meg om morgenen

jeg lar den gli over i breking

går ut i hagen setter meg i hekken til det føles greit å la hendene riste som de vil

la kaffen skvulpe utover,

 

fortsetter dagen med å åpne postkassa, der ligger kjøtt nok til mange middager   vet ikke hvem som har lagt kjøtt i postkassa mi, hekter den av

bærer den fra hus til hus

mot brystet et spedbarn en postkasse, tung av alt under huden                      ringer på hos naboer   de vet ikke

men jeg vet at noen vet nå.

det er ikke det samme som å stjele epler i noens hage eller ringe på løpe vekk eller henge merkelige lapper på dører

stjele smågodt på butikken

nei jeg vet det nok. det er bare et voksent menneske som putter kjøtt i et annet voksent menneskes postkasse

det er ingen grunn til å spørre barna

 

 

12.04.2016

jeg må begynne å dra for gardinene i stua om natta,

 

jeg begynner med å dra av huden på pekefingeren kommer til en tynnere finger drar av huden på den tynnere fingeren kommer til en enda tynnere finger drar av huden på den enda tynnere fingeren kommer til enda en tynnere finger drar av huden på den tynnere fingeren kommer til enda en tynnere finger drar av huden på den enda tynnere fingeren og kommer til den tynneste fingeren. den er spiss. jeg kan stikke folk på bussen med en nål slik de gjør i Afghanistan

 

jeg tar sakene mine og løper

 

 

19.03.2016

jevne drypp

fra fingertuppene

lik lyden av ti dryppende kraner

lik lyden av ti sørgelige fugler

med spake stemmer

og på hver fingertupp

åpnes og lukkes

et lite nebb

 

 

18.03.2016

jeg ser en mann som er flink til å gå med sko og jeg sier det til ham, du går så fint med sko. han sier:

husk at tærne møter skoen før de møter asfalten og under asfalten er alt mykt

 

 

17.03.2016

jeg har lest i pakningsvedlegget til magnesium. der står det at magnesium roer ned livmoren, og hjelper hjertet med å slappe av mellom slagene. noen ganger tar jeg femten piller, legger meg i senga og forestiller meg døden mellom hvert hjerteslag. livmoren faller inn i en tilstand av nummenhet. armer og bein forsvinner eller halveres. de kan løsne og gå ut av rommet, gjennom gangen og forlate huset. lungene krymper til halv størrelse, slik at pusten øker til dobbelt tempo. jeg pådrar meg ofte lungesykdommer av dette. organene bytter plass. livmoren overtar for hjertet, og hjertet kryper ned i underlivet. da tenker jeg på hvor skumle spedbarn er. jeg våkner svett fra drømmer om fødsler i en fellesdusj, hvor menstruerende kvinner står rundt meg og heier.

 

 

16.03.2016

her er et brev til skatteetaten:

jeg har gravd ned ting i en boks

av særs høy verdi

jeg har åpnet den for kongen

han nikket,

sa at hadde det ikke vært for sine rojale plikter

ville han gravd med bare hender

i nærheten av alle togstasjoner

 

 

10.03.2016

jeg legger meg i stabilt sideleie hver kveld, sånn for sikkerhetsskyld. tenker på hud for å få sove. om seks år vil alle cellene være byttet ut. den huden jeg nå har, vil ikke lenger finnes

 

 

09.03.2016

svarttroster av typen rødvingetrupial faller fra himmelen i tusentall

 

 

05.03.2016

spiser frokost da det går opp for meg at jeg tygger i rytmer, komponerer små musikkstykker med tennene, og at det kanskje er dette som skal lede meg til mitt store gjennombrudd i utlandet. jeg skal bli kjent som dama med de musikalske kjevene, hun som tygger alt i rytmer

 

 

27.02.2016

jeg drikker hvitvin i dusjen. kombinasjonen av varm vann og kald vin overvinner de fleste andre kombinasjoner. den stigende beruselsen i naken kropp under rennende vann gir meg samme følelse som da jeg lå i bekken som barn. jeg tørker kroppen, danser litt rundt i huset, blir sulten og går til butikken for å kjøpe kveldsmat, naken, under en svart frakk, med kun et par av knappene kneppet. liker å føle meg frekk. jeg tenker at blottere nok er spennende mennesker, kunne ønske jeg hadde en blotter som venn, kanskje kunne vi snakket om spenningsmomenter og eksplosjoner og annet fint

 

 

20.02.2016

jeg omplasserer hyllene, skrivebordet, lenestolen og stålampa om igjen og om igjen, skyver dem rundt, skyver senga inn til midten av rommet, plasserer tulipanbuketter rundt, for veggene virker så truende om høsten, som om de kryper nærmere mens jeg sover, som om de prøver å presse meg ut av mitt eget hjem. jeg åpner vinduene og slipper heksene inn. resten overlater jeg til dem. de har kalde hender, bekymrer seg for liggestillingen min og sier jeg er et utrygt menneske. voksne mennesker i fosterstilling er ofte det, sier de, og gnir sitronsaft i panna mi, spør meg hvor jeg sov som barn. jeg kunne plassere hendene i taket, sier jeg, og der hadde jeg selvlysende stjerner og når brors pust endret seg fra våken til sovende, plukket jeg dem ned og klistra dem opp i nye formasjoner. heksene nikker, ser på hverandre, blunker fem ganger og bærer meg over i ei køyeseng med stjernehimmel. men det er for sent, for det er allerede blitt morgen og jeg klatrer ned, åpner gardinene, ser ned på plassen der alle de opplagte menneskene har samlet seg. jeg trenger litt relevant informasjon, roper jeg ut av vinduet, som for eksempel hva folk i verden har klart, og jeg trenger mer relevant erfaring for å finne ut hva som skal bli mitt felt, kanskje jeg burde organisere samtidsdansen, sier jeg, gjennom Oslos gater, for det ville være godt for oss alle å ta en titt på den, se hvordan den lever

 

 

15.02.2016

syv kvinner går inn i skogen og kommer ikke ut igjen. mannen snubler i sitt eget skjegg og brekker nakken, noen observerer ham se seg forsiktig omkring før det skjer. tjue  hvaler dør på ei strand

 

 

10.02.2016

jeg finner de største og eldste trærne og legger meg inntil. noen ganger hører jeg dem vokse. øret får en slik skjerpet tilstedeværelse der ute i skogen. en dag tok jeg med meg et lite tre hjem og plantet det et utvalgt sted i stua; stedet hadde en spennende utsikt. det må jo være særs viktig for trivselen og livskvaliteten med utsikt, skal man stå samme sted hele livet. treet sto slik at det også kunne skimte andre trær gjennom vinduet; forebygging av ensomhet. jeg vannet det, prøvde å la vannet dryppe slik som regnet, la det høres ut slik som regnet gjør når det treffer bladene. variasjon i regn, sidelengs og hardt, lett og nesten ikke merkbart eller hørbart, striregn uten vind, da fallende rett ned. jeg sørget for å gi det variasjon i lys og temperatur. men det ville ikke lenger vokse, eller øret ville ikke lenger høre.

jeg bar treet tilbake i skogen, plantet det akkurat der jeg hadde tatt det, hullet var der fortsatt. etterpå satte jeg meg ved siden av treet, observerte det en stund, der det var kommet tilbake til sitt hjemsted. jeg forestilte meg treets glede. det hadde vært på sitt livs eneste reise, det følte jeg meg rimelig sikker på, og nå var det kommet hjem. det måtte jo kjennes som en fornyelse.

jeg bestemte meg for å gi flere muligheten til å oppleve en hjemkomst. tok med meg passe store steiner, fant dem ved trerøtter, under mose og i skråninger. kanskje hadde de ligget stille der siden istiden

 

 

01.02.2016

jeg vasker ikke ansiktet. dytter en fremmed kvinne ut av senga, unnskyld, sier jeg, unnskyld meg. men du kan bare glemme å vaske ansiktet ditt, på mitt bad. jeg dytter kvinnen ned trappa. vi trenger ingen myk start på dagen. tenker ikke på rekkefølger. går rett på toliteren med vaniljeis. spiser oss mette. så sier jeg til den fremmede kvinnen at hun må gå nå. bærer meg selv opp trappene igjen, legges som et spedbarn, nok en gang. våkner av et lite egg i hodet, som klekkes. jeg blir liggende i senga og høre den knasende lyden av skall, etterfulgt av litt romstering, før en liten sag setter i gang. hele øverste del av hodet sages av, lik toppen av et bløtkokt egg. et lite barn ikledd mørkebrun hettegenser med hetta godt snurpet rundt hodet, begynner å spise seg nedover. lyden minner om å hakke tenner. det hender barnet stopper ved hoftene, kanskje er det blitt mett, eller kanskje har barnet en grotesk form for humor; å se mine bein gå aleine ned på kjøkkenet. men som oftest spiser barnet opp rubbel og bit. det er ingenting igjen som kan stå opp